Når partneren din blir syk

Hva skjer med parforholdet når en part blir alvorlig syk? Hvordan håndterer man de vanskelige følelsene; uvissheten, frykten for fremtiden og døden? Hva gjør man, når man har fjernet seg fra hverandre følelsesmessig? Det finnes ingen standardsvar på disse spørsmålene.

Alvorlig sykdom setter i gang en forandringsprosess, som ikke nødvendigvis er den samme for begge parter. Den første tiden etter en diagnose er preget av tårer, sorg, bekymringer, angsten for å dø og frykten for å miste. Sykdom i parforholdet stiller store krav til samspill og kommunikasjon, til empati og forståelse, til å se hverandre og snakke åpent sammen samt vise omsorg både for den andre og seg selv.

Den syke og den friske opplever forskjellige belastninger

For pasienten er det ofte selve sykdommen med symptomer, smerter og ubehag. For partneren kan det være sykdommens innvirkning på dagliglivet som utgjør den største belastningen. Det kan dreie seg om endrede roller, mer ansvar, å føle seg hjelpeløs og det å være vitne til et annet menneskes symptomer og lidelse. Partneren kan ha skyldfølelse over å være frisk og dårlig samvittighet over å kjenne egne behov, når det er den andre det er synd på.

Ofte har partene svært forskjellige reaksjoner, og det er uproblematisk så lenge man forstår og respekterer hverandres måter å reagere på, men noen ganger misforstår man og ender opp med å skape avstand. Med sykdom i kroppen følger angst og uvisshet; det er lett å bli selvopptatt. Den syke kan bli både bebreidende og stille urimelige krav til sine omgivelser. Noen kan reagere med å stenge av for alle følelser og trekke seg unna. Det er en reaksjon som kan oppleves avvisende for partneren som bare ønsker støtte og partene ender opp med å bli ensomme sammen. Man skyver hverandre bort når man trenger hverandre som mest.

Det kan være en tidsmessig forskyvning i hvordan den syke og partneren reagerer. Den friske bruker mye av kreftene sine på praktiske problemstillinger, slik at det er minimalt med overskudd til å fokusere på egne reaksjoner på sykdommen eller parforholdets følelsesmessige aspekter. Det er først når sykdommen er over, at det blir tid til og krefter til å ta tak i følelsene som har virket under sykdomsforløpet.

Tanker om fremtiden kan ha vanskelige kår under sykdomsperioden. Forbehold knyttet til sykdomsforløp og prognoser kommer inn og påvirker planer for fremtiden. Helsetilstand og krefter hos den syke kan variere fra dag til dag. Dette gjør det vanskelig å planlegge og sette av tid til felles opplevelser. Både den syke og den friske kan veksle mellom pessimisme og optimisme, og ikke nødvendigvis samtidig.

Når partneren blir syk, kommer helsevesenet inn som «tredje part» i parforholdet

Den syke og familien tilbringer tid på sykehuset og må forholde seg til et utall av helsepersonell som i større eller mindre grad kjenner pasientens tilstand. Den syke må fortelle sin historie på nytt til skiftende helsepersonell, forholde seg til nye og stadig endrede behandlingsregimer. Bivirkninger av medikamenter kan også bli en mental belastning i tillegg til selve sykdommen. Noen medikamenter kan føre til vektøkning, andre til kvalme eller hårtap.

Den syke blir ivaretatt av helsevesenet, men pårørende blir ikke ivaretatt eller inkludert på samme måte. Den friske har ofte samme ikke tilgang på informasjon, støtte og omsorg som den syke.

Det mentale kan ta mye lengre tid enn det fysiske, og den mentale endringsprosessen er sjelden samstemt for partene. Den fysiske endringen kan være tydelig og konkret, mens den mentale endringen kan være langvarig og uforutsigbar.

Sykdom forskyver balansen og symmetrien i et parforhold

De fleste spør hvordan det går med den syke partneren og ikke hvordan den friske har det og får hverdagen til å gå rundt med barn, jobb og omsorg. Sykdommen kan skille partene følelsesmessig dersom den syke får all oppmerksomhet og fyller parets liv. De færreste parforhold holder ut asymmetri og ubalanse i det uendelige.

Partneren kan lett reduseres til en pleier som skal oppfylle den andres behov. Oppgaver som partene delte på eller som var den sykes ansvar, må overtas av den friske. Den ene kan bli avhengig av den andre på en usunn måte, noe som kan underminere både kjærlighet og seksualitet.

Dersom den friske i tillegg har tatt på seg pleieoppgaver, er veien kort til å føle seg overveldet. Utbrenthet kan være en risiko for den friske dersom omsorgsbyrden blir for omfattende. Tegn på utbrenthet kan være tilbaketrekning, tap av interesse, nedstemthet og irritasjon, følelse av å ønske å skade den man utøver omsorg for.

Den syke kan føle seg mer som en pleiepasient enn en partner, og dette kan true selvfølelsen og gi opphav til en følelse av tap. Det er krevende for begge parter å forholde seg til forandringen på en sånn måte at kjærlighetsforholdet ikke reduseres til et pasient-pleierforhold.

En måte å bevare kjærlighet og verdighet på, er å ikke ta roller som pleier og pasient, men overlate sykdomsstell til hjelpeapparatet. Ta imot så mye hjelp som overhodet mulig og frigjør tid til bare å være sammen.

Å dele de vanskelige følelsene kan styrke nærhet og fellesskap

Åpenhet er som regel en bedre tilnærming enn fortielse og late som ingenting. Å finne måter å snakke åpent om utfordringene knyttet til sykdommen, er første skritt mot effektiv problemløsning og en følelse av nærhet. Parforholdet lider dersom partnerne ikke snakker om problemer som hverken har en enkel eller opplagt løsning. Mangel på åpenhet og kommunikasjon kan føre avstandstandsfølelser og mangel på nærhet og omsorg. Snakk om frykten, smertene, belastinger, og ikke minst fremtiden. Den syke kan ofte sende blandede og utydelige signaler. Vær tydelig, partneren er ikke tankeleser

Det er viktig å leve så nært opp til normalen som mulig. Sett av tid der sykdom og helse IKKE er tema, der man søker å fremme andre sider hos hverandre enn bare sykdom.

Å snakke om sykdommen er viktig, men innen rimelighetens grenser. Hvis paret bare snakker om sykdommen, er det et problem på samme måte som hvis de ikke snakker om den. Her kan partene oppleve å ha forskjellige behov. Sjekk hvordan den syke har det, men sett heller av tid til sykdomssnakk som angår oppdatering om prøvesvar, symptomer og medisiner, så partneren er informert, men ikke konstant belemret. Sykdommens grafiske detaljer har som regel begrenset interesse for andre enn den syke selv.

Det er også viktig å verne om det friske bildet av partneren, og dele felles minner. Dette kan være til hjelp for å takle negative tanker som melder seg.

Vær innstilt på at parforholdet er permanent forandret

Livstruende sykdom endrer alt, også personligheten. På vei gjennom sykdommen, ser man frem til at alt skal bli som før og komme i normal gjenge. Erfaringsmessig er det ikke det som skjer; det er heller unntaket at et parforhold blir det samme som det var før sykdommen.

Etter sykdomsforløpet, må paret etablere en ny normal, en helt ny plattform for forholdet. Rollefordelingen skal reforhandles, oppgaver skal fordeles på en ny måte med nye regler og andre forutsetninger. Endringene kan dreie seg om andre prioriteringer og ulik oppfatning av hvordan livet skal leves og det krever vanskelige samtaler om følelser og forandringer.

Kampen for kjærligheten kan være like så krevende som kampen mot sykdommen. «Som før» opphører, og det kan ta sin tid å erkjenne.